hits

enda en tom dag...

Jeg ligger enda i senga. Jeg har vært våken av og på siden litt over fem idag morges. Jeg ligger fortsatt i senga. Jeg må så tisse at jeg holder på å begynne å gråte. Vel, bortsett fra at jeg ikke kan gråte lengre da. Jeg føler meg gjennomsyret tom. Tomheten er så overveldende. Jeg vil ikke stå opp. Jeg har ikke lyst å gå enda en dag med denne tomheten som tar alt.

Om få timer må jeg dra på jobb. Jeg vil ikke det heller. Jeg vil bare ligge her, gjemt under dyna. Borte fra verden. Der ute må jeg holde fasaden. Smile. Le. Skravle. Gjøre noe. Leve. Jeg vil ikke...

Fasaden er det eneste jeg har igjen. Det er både en blessing and a curse. Fasaden hindrer tomheten i å svelge meg helt. Den hindrer meg i å drukne i mørket. Jeg synker uansett. Fasaden skjuler meg, og det. Jeg prøver å si noe, men ordene strekker ikke til, og jeg ser jo normal ut. Jeg fungerer jo så bra...

2 kommentarer

Strongenough

11.02.2014 kl.23:56

Gullet mitt, det gjør så vondt i hjertet mitt at du har det sånn! Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Sammen får vi prøve å se frem til konsert, se frem til noen dager sammen, oss to. Det er holdepunktet mitt, du kan holde det med meg, hvis du vil?! <3

Ikke glem at jeg er her, for alltid. Du betyr mer enn ord kan beskrive, du er fantastisk.

I love you, till moon and back <3

T

16.02.2014 kl.19:22

Strongenough: Du gjør allerede så ufattelig mye for meg vennen... Du er her, stiller opp, hører, får meg til å le, trøster meg... Du er helt fantastisk! Og jeg er så ufattelig takknemlig for at du er min venn.
Ja, koserten er virkelig holdepunkt! Blir såååå gøy og fint og koselig å ha deg her noen dager. Hjemmealene og greier ;) hihi...
Love u more <3<3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv