hits

under pressure

Jeg føler så utrolig mye press om dagen. Dette er jo ikke noe nytt. Forventningene har alltid vært der. Jeg failer dem totalt. Alle sammen. Ingenting er som noen tror. Til september er jeg ferdig med kurset. Det gjør meg livredd. Hva skjer da? Blir jeg overlatt til meg selv? Skal jeg liksom være frisk å fin da? Er all støtte ferdig? Syns NAV de har hjulpet meg nok da? Må jeg jobbe fullt? Jeg er livredd. Jeg er redd at det er akkurat det som skjer. Bekymringene vokser. Nok en gang føler jeg brikkene i puslespillet ved navn livet mitt blir kastet i luften. Og jeg som endelig var ferdig med hjørnene og kunne starte med kantene...
Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Alt spiser meg opp. Jeg klarer ikke fokusere på å gjøre det arbeidet jeg holder på med. Usikkerheten ligger alltid å lurer.
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jada, det er enda en stund til september, men... Det er ikke lenge nok...
Jeg vil så gjerne være frisk, men det er jeg ikke. Det går ikke greit. Det går ikke bra. Det er ikke ok.
Ting er sånn ca under kontroll nå, men det er pga sikkerhetsnettet rundt meg. Jeg er ikke klar til å være på egenhånd. Jeg er fortsatt på kanten. Uten noe trygghet og sinkerhet så kommer jeg til å falle. I værste fall hoppe. Det er alt annet enn en trussel. Det er et desperat rop om hjelp.
Fortjener jeg ikke mer nå? Var dette alt? Halvannet år, og så kastet ut til ulvene igjen. Ferdig! Takk for alt, nå må du klare deg selv. Magen vrenger seg. Jeg er LIVredd.
 
 
 
Dette er tanker som har surret i hodet mitt en god del den siste tiden. Jeg fikk luftet en del av mine bekymringer hos psykologen i går. Fikk noe svar og følte jeg møtte forståelse. Fremtiden er fortsatt usikker, men det hjalp å få høre at selv om kurset da er ferdig, så blir ikke jeg kastet rett ut på egenhånd hvis vi holder på med noe. Derfor kan jeg også puste og ta et par skritt tilbake i forhold til traumebearbeidingen. Lappe litt sammen før jeg åpner mer. Det betyr jo at jeg må gå igjennom en viss episode enda en gang, noe jeg overhodet ikke har lyst til, men jeg forstår at det er nødvendig. Jeg vil jo komme meg videre, vil jeg ikke? Helt ærlig, føler jeg vel at det er mer enn vil. Men men, whatever gets you through..?
 
Forresten, hvis du lurer på hvordan jeg føler meg nå, så vil jeg anbefale å høre på "from the sky" av Peter Bradley Adams. Det er forsåvidt en fin sang uansett om du er interessert i mitt indre eller ikke.

6 kommentarer

Bror min, Depresjonen

20.03.2014 kl.21:13

<3

Strongenough

21.03.2014 kl.00:13

Husker du at du fortalte meg at om jeg ikke klarte å lappe alt sammen selv, så ville du hjelpe meg? Du sa du ville lete frem hver eneste brikke og hjelpe meg sette sammen puslespillet mitt. Det vil jeg gjøre for deg også, uansett hvor vanskelig det kan være noen ganger, så vil jeg fortsette å lete, jeg vil fortsette å pusle, helt frem til vi er ferdige. Du må ikke klare dette helt alene, jeg er her for deg, og så har du jo Kjærest. Og som hun alltid forteller oss: vi er sterke sammen <3

Hang in there, jenta mi, du er for verdifull til at jeg lar deg gjøre noe annet. Suderpuper glad i deg <3

T

21.03.2014 kl.20:23

Bror min, Depresjonen: <3

T

21.03.2014 kl.20:28

Strongenough: Å kjære kjære deg <3 Du er så uendelig god...og jeg holder alle ordene, all omsorgen fra deg i hjertet mitt <3 Takk for at du alltid er her, stiller opp og hjelper. Ord fra deg betyr alltid så mye, for jeg vet du mener dem. Du har bevist d for lenge siden... Bestesnuppa miii <3 Friends forever, me and you. I love you, I always do <3<3<3

BareC

21.03.2014 kl.22:25

Jeg har de samme bekymringene, jeg er ferdig i dbt-gruppen i oktober og da skal jeg liksom være frisk og klare meg selv. Men jeg prøver å ta en dag av gangen. Tørr ikke se så langt frem.

Det skal uansett ordne seg for oss begge til slutt!! Mange klemmer <3<3<3

T

21.03.2014 kl.23:42

BareC: Det forstår jeg godt... Jeg vet jo at de ikke nødvendigvis forventer at jeg skal være frisk, men jeg er redd de mener at jeg må klare meg selv. Redd de mener jeg må jobbe 100%. Redd de mener at jeg har fått nok hjelp. Redd jeg ikke klarer å møte forventningene...redd jeg bare skal bli dårligere. Redd at når sikkerhetsnettet forsvinner, så går d ikke lenger. Redd...
Det er nok veldig lurt å ta d en dag om gngen. D er jeg ikke flink til, har du noe tips?

Ja, d ordner seg jo alltid, på ett eller anna vis...
Mange klemmer til deg og vennen <3<3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv