hits

På stedet hvil.

Ingen fremskritt. Ingenting. Timen med psykologen i dag gikk ikke. Det var ikke det at jeg ikke kom meg dit, for jeg var på venterommet i god tid. Det var ikke det at det ble en turbulent time med mye uro, for timen var grei den. Nei, vi bare kom ingen vei. Planen var å fortsette med traumebehandlingen. Vi skulle ta opp en hendelse vi har gått igjennom før, den jeg ikke har klart å skrive skikkelig ned. Den henger jo igjen å lager krøll.

Jeg satte meg godt til rette, lukket øynene å prøvde å starte. Ingenting skjedde. Jeg prøvde, men klarte bare å svare på spørsmål angående kalde fakta. Jeg kom ikke med noe selv. Jeg fant ingen ord. Jeg fikk ingen bilder. Å prøvde jeg å bare presse igjennom, så kom det ikke en lyd. Minnet var låst bort og jeg var lukket. Vi prøvde å gå ut og inn av øvelsen, masse forskjellige teknikker, men det hjalp ikke. Motstanden i meg var for sterk. Jeg prøvde virkelig, for jeg vil jo bli ferdig med dette. Det var til ingen nytte. Jeg klarte ikke visualisere. Mest så jeg ingenting eller rare farger. På slutten var det bare svart og jeg ble veldig svimmel og kvalm. Til slutt ga vi opp, Psykologen og jeg. Det tok en del pusting, fokusering og tid før svimmelheten gikk bort og jeg klarte å se skikkelig igjen. Alt bare spant. Nå er det bare en intens hodepine igjen. Jeg blir aldri ferdig hvis jeg skal holde på sånn her...

En uke til neste time, og da er det bare å prøve på nytt. Faen. Jeg hater dette. Jeg vil ikke utsette, jeg vil bli ferdig, så hvorfor gikk det ikke? Jeg klarer virkelig ikke å forstå hva som sperret i dag. Jeg føler meg så mislykket. Jeg failet totalt. Alle de vonde tankene raser over meg. Jeg failet. Jeg føler meg liten, feig og svak. Jeg failet.

Det er så vondt og vanskelig med alle disse minnene. Alle disse bortgjemte, låste, forbudte, minnene som skal hentes frem. Jeg får høre ord som dødelig, omsorgssvikt, voldtekt... Jeg vil ikke ha noe med det å gjøre! Samtidig så skjønner jeg at jeg må. Jeg vil ikke bli stående fast i denne svarte altomslukende gjørma lenger. Så jeg jobber og kjemper og holder fast og holder ut ... Men jeg får det ikke til...

4 kommentarer

mywayback

27.03.2014 kl.00:31

En dag vennen, en dag får du det til! Ikke idag, kanskje ikke neste uke, men en dag <3 du prøver og bare det er bra nok! Ingen forventer at dette skal gå på skinner, ingen forventer at alt bare skal poppe ut av deg automatisk. Det er ingen som tror dette er enkelt for deg <3 gi det tid, så faller murene og du kommer deg forbi! Jeg har tro på deg, det samme har psykologen!

Strongenough

27.03.2014 kl.03:02

Du prøver ditt aller beste og litt til, og det er ingen som forventer noe mer av deg, kjære. Både du, jeg, psykolog og Kjærest, vi vet alle at du prøver så vanvittig hardt. En dag, en vakker dag, så vil alt falle på plass, alle ordene vil være der og du vil klare å formidle dem. Beklageligvis så tar det tid, men når du får det til så kommer alt slitet til å være verdt det. Du kommer til å få vakre dager som er fylt med glede og latter. Dager som det ikke finnes noe vondt i. Du kommer til å få de dagene, jenta mi, tro meg.

Jeg vet at jeg ikke har vært den beste venninnen di siste dagene, og det beklager jeg så utrolig mye. Vi at jeg prøver, og ikke glem at jeg alltid er her for deg. Det går ikke en dag utenom at jeg tenker på deg. "I hele verden er du bare et menneske, men for meg er du hele verden"

I love you, sweetheart, till moon and back <3<3<3

T

07.04.2014 kl.07:49

mywayback: Jeg håper d løsner, for i d siste føles d som om d bare er den ene veggen etter den andre. Jeg klarer ikke annet enn å lure; er d verdt d?
Takk, uendelig takk for at du har tro på meg <3<3<3

T

07.04.2014 kl.07:52

Strongenough: Tusen takk for de gode ordnene vennen min. Og for at du er fantastiske du <3<3<3
Jeg forventer mer av meg selv... Jeg har jo så mye godt. Hva hvis jeg aldri klarer å sette pris på d?

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv