hits

02.04.2014

Dagen startet ikke akkurat fantastisk. Våknet 11:24. Altså seks minutter før jeg må gå hjemmefra for å rekke timen med psykologen. Timen jeg ikke vil ha. Jeg løp opp og hoppet i klærne fra i går. Kastet litt foundation i trynet, stappa pudder i jakkelomma og sprang til toget. Liker ikke at jeg kommer på timen uten å ha dusjet, med fett hår og fortsatt halvveis i søvne. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente av denne timen heller. Det føles som en tap-tap situasjon.

Jeg kom til timen i tide. Klam, svett, ekkel og trøtt. Nedfor. Motvillig. Dødstrøtt. Vi gikk ganske rett på, så ikke poenget i å gå rundt grøten. Jeg begynte å snakke, fortelle det jeg husket. Det gikk litt sakte, men det gikk. Fikk noen hjelpespørsmål innimellom. Jeg var så trøtt! Jeg kjente at kroppen var på vei inn i søvnen, og helt ærlig så tror jeg at jeg duppet av en gang eller to. Jeg kom igjennom det da. Ca. Kroppen var blytung av søvn. Uroen forandret seg ikke, den lå stabilt på 50 hele tiden. Første gang lå den nærme 100 (som er max). Jeg klarte altså ikke å være helt med følelsesmessig. Det føltes som om søvnen var et slør som beskyttet meg fra følelsene og minnene. Det hele ble ganske overfladisk og borte. Så skulle vi ta det igjen, som alltid. Det falt sammen ganske kjapt. Jeg brøt sammen og nektet å fortsette. Psykologen godtok det faktisk. Vi hadde en samtale rundt det istedenfor. Om skam og menn og sex og nå og da.

Jeg har utrolig mye sinne i meg, rettet mot meg selv. Setningen som dukket opp i hodet mitt rett før sammenbruddet er roten.

"Jeg likte at han ville ha meg mer enn jeg ville ha han"

Jeg har ikke rett på å føle at dette er vanskelig.

Så, hvordan kan jeg noengang slutte å skamme meg?

6 kommentarer

Strongenough

02.04.2014 kl.18:08

Du er en av de sterkeste menneskene som jeg vet om, jenta mi <3 Som jeg sa til deg før idag, det er ikke bare-bare å skulle klare å møte opp til behandling engang. Men du står på, du jobber hardere enn noen jeg vet om. Og JA, jeg er sikker på at det er verdt det, og du vet jeg vil bruke strengestemmen min mot deg om det trengs. Jeg er for glad i deg til å la deg gi opp, så altfor, altfor glad i deg<3

Ekahm

02.04.2014 kl.18:35

<3 Du er så tøff som jobber deg igjennom d...d er verd d til slutt<3

Moving On

03.04.2014 kl.19:52

Tøff du er kjære deg.

Tvil aldri på det.

Det kommer en styrke igjennom innleggene dine jeg skulle ønske du selv så!!

Klem til deg!

T

07.04.2014 kl.07:53

Strongenough: <3<3<3

T

07.04.2014 kl.07:54

Moving On: Takk for gode ord vennen <3 klem <3

T

07.04.2014 kl.07:54

Ekahm: Takk <3<3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv