hits

I try not to fall apart. And the sinking feeling starts, as I say hopelessly

"Jeg trenger litt hjelp"

 På skattekontoret i dag. Prøve å få litt hjelp til den selvangivelsen jeg ikke skjønner noe av. Nok en dag jeg helst skulle latt være å ha noe med omverdenen å gjøre. Jeg kom meg opp likevel. Trosset "huleboeren" i meg og gikk i dusjen, kledde meg og kom meg ut døra. Tull med togene, men det gikk heldigvis bra. Inn på skattekontoret. Masse folk. Snikende angst. Lang ventetid. 17 stk foran meg i køen. Musikk. Lukke øynene. Puste. Musikk. Stadig flere folk rant inn dørene. Angsten steg. Hele kroppen dunket og ristet i takt med mitt lynraske hjerte. Blikk. Kaldsvette og klamme hender. Den tics-lignende greia i halsen startet. Jeg prøvde å holde på den, få den til å slutte. Puste. Tårene presset på. 137 ble ropt opp - jeg var neste. Pust, pust, pust. Min tur.  
Etter nesten en times ventetid var det min tur. Jeg skrittet nervøst frem til mannen som satt der.

"Jeg trenger litt hjelp"

Han var ikke så overdrevent behjelpelig. Kanskje var det ikke stort han kunne gjøre. Han skrev ut selvangivelsen for meg. Snakket mye om trekkprosenten min for i år (som jo har fint lite å gjøre med skatteoppgjøret for 2013). Tårene presset på, når jeg prøvde å forklare. Jeg tror ikke helt han skjønte problemet mitt. Han syns nok jeg var vanskelig. Sikkert en god del patetisk også da stemmen min brast. Jeg sa jeg ikke skjønte hvordan det hadde blitt sånn. Jeg fikk beskjed om å snakke med lønnskontoret på jobb, for det er de som har trukket for lite. En tåre presset seg ut når jeg mumlet noe om at jeg trodde meningen med skattekortet var at arbeidsgiver skulle trekke det som stod der. Han var forsåvidt enig i det. Så sa han hade.

Jeg hadde ikke kommet meg helt ut før tårene spratt og piplet som fra en dårlig kran. Jeg følte meg så dum. Så uendelig dum og tåpelig. For ikke å snakke om patetisk og liten. Jeg gikk gråtende opp til Sandvika Storsenter. Bestemt på å glemme dette. Jeg må snakke med sjefen (hvis han er der) på mandag. Jeg får ikke gjort noe mer nå. Jeg kjøpte meg en sommerkjole jeg har hatt lyst på som trøst. Jeg følte meg bare fæl. Kom meg fort hjem til den trygge sofaen igjen. Og netflix. Her har jeg blitt og her tenker jeg å bli. Det er ikke trygt der ute. Det er bare vondt og vanskelig. Jeg skjønner ingenting av det. Og jeg forstår ikke vitsen. Så jeg blir her. Trygg på sofaen. Så skal jeg se filmer til jeg skal sove. Rømme bort fra det faktum at jeg har lovt Kjærest og være trygg og hel til når hun kommer hjem på søndag. Jeg angrer på at jeg lovte det. Jeg hater det litt faktisk. Men jeg må holde det jeg lover. Det er dårlig gjort hvis ikke. Det holder at jeg er patetisk, dum, tåpelig, liten og uverdig. Jeg trenger ikke være slem i tillegg. 

 

Jeg skulle så gjerne bedt noen andre om hjelp også, men det går bare ikke.
Dessuten fortjener jeg det ikke.

4 kommentarer

toni

25.04.2014 kl.21:23

du fortjene all hjelp du kan få, aldri tvil på d. sende dæ mange gode tanka, selv om d kanskje ikke utgjør en forskjell, så vit at du e verdifull og betyr mye for mange, håpe du får d bedre snart, for det fortjene du så inderlig<3

mywayback

25.04.2014 kl.22:19

<3 jeg hater nav skatteetaten samt helse norge. De klarer ikke hjelpe når vi trenger det.

Jeg skjønner at du liker hulen din, det gjør jeg og..

skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg. Virkelig!

T

27.04.2014 kl.13:29

toni: takk for gode ord, det betyr mye :)

T

27.04.2014 kl.13:30

mywayback: Ja, hulen er bare trygg og god ;) Håper du kommer på besøk en gang :)
Samme til deg vennen <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv