hits

Det jeg hvisker er ofte viktigere enn det jeg skriker.

Bortgjemt i et hjørne på toget. Trygg i hetta mi. Det nye albumet til Ingrid Michaelson på akkurat passe for høyt i ørene. Hodet fylles av den såre, men urokkelige stemmen hennes. Noen tanker flyter tilbake til timen med psykologen. Det foregår en drakamp i mitt indre. Akkurat nå vil den ene delen oppslukes av redningen i musikken, mens den andre vil flyte med tankene å hente svar. Jeg sitter bare her, i midten, med vonde armer. Jeg tenker at det finnes en haug med utenkte tanker. Jeg ser den, og lar det være med det.

Vi snakket om pårørendesamtalen. Jeg sa jeg syns den hadde gått fint, for det gjorde den jo. Psykologen sa seg enig. Så sa psykologen at noe av det hn hadde hengt seg opp i var det mamma hadde sagt om at jeg bare satt stille å lekte for meg selv når hun var sliten. "Barn skal ikke ta hensyn til voksne." Jeg tenker at det kunne vel ikke jeg vite, jeg var jo knapt et barn. "Det er et alvorlig varselstegn." Psykologen sa noe mer også om at noe hadde blitt gjort hvis fagpersoner hadde vært i bildet på den tiden, men da var jeg på vei bort. Jeg var veldig opptatt av regndråpene på vinduet og en sang som hadde høyt volum i hodet mitt. Jeg fikk spørsmål om hva jeg følte. Jeg vet ikke om jeg svarte, men jeg antar at jeg bare trakk på skuldrene. Psykologen sa jeg virket trist, om det var det jeg følte på? Tristhet. "Ja." Da fikk jeg spørsmål om hvordan det føltes ut å være trist? "Vet ikke," svarte jeg. Jeg vet jo godt hvordan det føltes og hvordan jeg kan beskrive det, men det eneste ordet som stod i hodet mitt var; "Vanlig." - Og det kunne jeg jo ikke svare. Så jeg forklarte heller litt om hvordan tristheten er seig og fargeløs og sakte, for tristheten er jo det.

"Vanlig."

Vanlig.Vanlig.Vanlig.

Det føles vanlig å være trist.

Jeg tenker nå at jeg kanskje burde sagt det, men jeg gjorde det ikke. Jeg var redd det skulle være feil. Jeg er alltid redd for å si noe feil, eller noe som blir tolket feil. Og jo, jeg må overvåke ordene mine, for jeg har jo en lei tendens til å få det feil. Kanskje jeg burde sagt det likevel. Kanskje hadde det ikke vært feil, men riktig å fortelle at det kjennes helt vanlig å være trist. At jeg er trist hele tiden. At jeg alltid har følt at jeg bærer på en dyp tristhet. En sorg. At det slår meg som bølger og er konstant og vondt og uforklarlig og hele tiden og alt på en gang.

Kanskje jeg burde si det neste time?

"Det føles vanlig å være trist"

Eller, eller blir det helt feil å si?

4 kommentarer

Lene

06.05.2014 kl.15:47

Du kan absolutt si det neste gang og jeg syns absolutt du skal si det. Da får han kanskje forstå at det faktisk er sånn du føler deg ofte.

Det er så utrolig vondt at du skal ha det så vondt kjære skatten, for du er en så bra jente og du fortjener virkelig å være en lykkelig prinsesse. Men nå er du bare en prinsesse, men en dag skal du bli en lykkelig en! Mange hjerter og klemmer! Glad på du<3

Utilstrekkelig i livet

07.05.2014 kl.13:11

Jeg ville fortalt det ved neste avtale. Det er jo for å kartlegge deg og hvordan du har hatt det fra du var liten. Hvis du sier at det kjennes vanlig ut så vil hn gå en pekepinn på hvordan du har hatt det oppover. Ikke vær redd for å si det.

Klem<3

T

09.05.2014 kl.22:27

Lene: Takk vennen, ja kanskje jeg skal si det. Jeg bare vet ikke helt hvordan :/
Takk for ordene dine vennen. De betyr utrolig mye for meg, og det gjør du og <3 Er her, ikke glem d <3 Mange klemmer til det og gull <3 Love <3

T

09.05.2014 kl.22:28

Utilstrekkelig i livet: Ja, d er jo veldig sant. Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt d :/
Klem <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv