hits

tårenes tale

I dag sitter jeg under dyna i sofaen. Kjærest har gått på kjøkkenet og tar oppvasken. Egentlig skulle jeg gå etter henne å begynne på middagen. Jeg skulle bare lese en avisartikkel først. En blir til tre-fire. Så kommer tårene. Jeg blir bare sittende å la tårerene renne i stillhet. Jeg sitter med ryggen til, så jeg blir ikke sett. Jeg gråter alene.

Jeg sitter å gråter for meg selv. Jeg er forlengst forsvunnet inn i en alternativ virkelighet. Enten jeg leser en avisartikkel, en bok, hører en sang, at noen sa noe, eller om jeg bare sitter å tenker. Det er alltid det samme. Jeg forsvinner til et sted dypt inni meg selv. Tårene triller ofte, men ikke alltid. Alltid er det vondt og sårt. Samtidig er det kjent. Det stedet, den virkeligheten har alltid vært der for meg. Det er ingen som forstår. Tror jeg. Jeg har ikke prøvd å forklare det så mye heller. Jeg er vant til å få høre at jeg er sårbar, overfølsom, gråter lett. Det sårer mer nå enn det gjorde før. Før trodde jeg de hadde rett. Jeg gråter helst alene, fordi jeg ikke fikk den omsorgen jeg trengte alle gangene jeg gråt foran noen. Jeg var bare svak, jeg tålte ikke så mye. Det var best å bare overse det, eller spøke det bort. Da gikk det over. Det trodde de, foreldre, søsken, lærere, venner, ukjente. De gjorde det i beste mening, jeg tror det. Tårene gikk over når de ble oversett. Jeg kjempet hardt for å blunke dem vekk, for selv om jeg var liten, så hørte jeg nok hva de sa. Jeg skjønte at de syns det var vanskelig og slitsomt når jeg bare gråt for alt. Det tok meg lang tid, men jeg ble flinkere og flinkere til å holde tårene unna. Jeg ga dem rett. Tårene gikk over. De slapp og se alt inni meg som tårene prøvde å vise, men det gikk aldri over. Alt jeg trengte var å bli sett. Alt jeg ville ha var en klem.

Det er vanskelig å gå inn på kjøkkene til Kjærest og vise henne mine såre tårer og si; "jeg er trist". Jeg vet ikke hva denne tristheten er. Hva har jeg sørget over siden jeg var ett lite barn? Det er mye jeg ikke forstår. Altfor mange svar jeg ikke eier og har. Kjærest vil gi meg den klemmen jeg ønsker. Likevel sitter jeg enda her, med ryggen til og tårene er blunket bort og presset tilbake. Kanskje jeg kan vise ordene mine? Jeg føler de ikke strekker til, men kanskje rekker de akkurat langt nok?

6 kommentarer

utilstrekkelig i livet

09.05.2014 kl.19:52

Håper du får den klemmen du trenger av kjærest. Det virker som om hun er veldig god å ha.

Styrkeklem til deg.

Klem

T

09.05.2014 kl.22:31

utilstrekkelig i livet: Kjærest gir meg heldigvis alltid de klemmene jeg trenger, utenat hun vet d noen ganger til og med. Ja, hun er virkelig min livslinje innimellom :) Jeg er virkelig heldig..
Tusen takk, og en god styrkeklem til deg og <3

Luftballong i vildens sky

13.05.2014 kl.01:28

Therese, du trenge å visa tårene dine. Det er forståelig at det blir sånn det blir, spesielt på bakgrunn av sånn som du er vandt med fra du var liten- Men du behøver noen som du er trygg på(!)- slik at de kan få muligheten å vise deg kjærligheten og omsorgen du trenger. La din kjære få vise deg om ingen andre får komme til skikkelig <3

T

13.05.2014 kl.17:29

Luftballong i vildens sky: Tårene søkte dekning ett sted langt nedi magen min, men jeg viste Kjærest det jeg hadde skrevet. Hun holdt rundt meg og d hjalp litt :) En dag skal jeg bli modig igjen, jeg tror det. Takk for ordene dine, herlige du <3

Luftballong i vildens sky

13.05.2014 kl.18:37

Jeg synst du er modig som klarer å vise henne det du skriver også- så styrke har du! :)

T

13.05.2014 kl.22:05

Luftballong i vildens sky: Takk, søte deg ^^

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv