hits

Maybe if I tell myself enough

Dagen igår "bedret" seg etterhvert. Jeg dro en halvtime tidligere fra jobb. Jeg orket ikke mer. Jeg slet så med å holde meg tilstede. Det var vondt og sårt. Det er vanskelig å forklare, men det var på en måte som om jeg driftet inn og ut av bevissthet. Jeg trodde innlegget i går ble veldig langt og detaljert. Jeg ser jo nå at det er svært kort og mangelfullt. Det med forlovelsesringen er en ferdighet jeg har diskutert tidligere med Psykologen. En måte å minne meg selv på hvor og når jeg befinner meg. Det fungerte jo altså dårlig i går, så jeg skjønte jeg måtte gjøre noe mer konkret. Kniven hadde vært en lettvinn og enkel løsning. Det har fungert før. Jeg valgte noe langt mer komplisert og hardere. Jeg dro på graven. Jeg ble der omtrent en time, selv etter det var begynt å regne. Det er umulig å si at det hjalp. Som om det er noe som helst hjelp og godt i at hun er død. Det blir helt feil ord å bruke. Det var for jævelig, men det trakk med fra fortiden og tilbake til nåtiden. Jeg var fortsatt litt borte, det er jeg enda, men jeg hadde i det minste klart for meg hvilket årstall jeg befant meg i.

 

Nå er jeg nok en gang på vei til jobb. Det fine været og varmen trigger isoleringsbehovet og mindreverdighetsfølelsen kraftig, noe som igjen trigger angsten. Det går fint. Eller altså... Jeg er på vei til jobb. Det går nok litt bedre når jeg bare kommer meg dit. Gjemme meg i uniformen. Nå skal jeg høre på musikk og gi hodet mitt en liten pause de siste minuttene av bussturen. Håper noen av dere nyter sommerværet.

2 kommentarer

utilstrekkelig i livet

20.05.2014 kl.22:23

Håper dagen på jobb i dag gikk litt bedre enn i går.

klem

T

21.05.2014 kl.09:56

utilstrekkelig i livet: Dagen på jobb gikk greit, takk :)
Klem

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv