hits

Say something I'm giving up on you

Timen hos psykologen i dag gikk til helvete fort. Vi begynte å snakke om kroppen, og derfra var det bare videre vestover. Etter en ganske sår, uforventet og kronglete start på det hele, fikk jeg endelig anledning til å fortelle at det ikke går noe bra om dagen. At det nettopp går veldig dårlig. Jeg sa det. Jeg fikk ikke sagt så mye mer før Psykologen kom med teorien sin om at jeg egentlig bare har et vanskelig forhold til sinne. Dette er noe meg og Psykologen virkelig er uenige om. Vi har diskutert det før. Jeg orker ikke å utbrodere og forklare alt det der nå, det blir for mye. I hovedsak oppleves det som at uansett hva jeg sier, så sier psykologen at det bare er fordi jeg egentlig er sint og ikke tåler følelsene mine. Jeg føler meg rett og slett fullstendig misforstått og overhode ikke tatt på alvor. Det føles som om psykologen ikke er interessert i å høre på det jeg har og si. Hn har allerede bestemt seg for hvordan jeg har det. Ordene mine veier ikke tungt nok. Det var dette jeg fryktet skulle skje hvis jeg sa noe. Det hele resulterte i at jeg ga opp. Jeg resignerte helt fra samtalen og forsvant i meg selv. Jeg gadd rett og slett ikke. Jeg tror ikke jeg var veldig lenge borte. Resten av timen gikk til at jeg sa "mm" på alt jeg ble spurt om. Nikk og smil. Jeg smilte ikke da, men poenget blir det samme. Akkurat nå vil jeg bare gi opp hele denne såkalte behandlingen. Det var mer og, men jeg bare orker ikke skrive. Jeg er drittlei. Kurs i morgen. Vil ikke. Er nesten på det nivået at jeg vil ta en miniod, bare på faen. (Og ja, jeg vet at jeg er sint nå!)

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Enten så blir det nikk og smil til så fort jeg kan avslutte uten mistanker, eller så må jeg forklare meg på en måte hn vil høre etter. Snakker om rock and a hard place. Jeg vet det er en dum idé å spille skuespill resten av den lille tiden jeg har igjen i behandling. Jeg vet det kommer til å ende i noe dumt. Samtidig så vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å forklare meg. Ordene mine blir ikke hørt. Vurderer å skrive noe, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive.

 

Nå er jeg alene hjemme i en uke. Kjærest er på ferie med sin mor. Det er fint for dem, tenker jeg. Egoistisk som jeg er, syns jeg det er dumt for meg. Jeg savner henne utrolig masse allerede. Det er jo sikkert litt godt å være alene litt og, men stoler ikke helt på meg selv om dagen. En uke. Det går vel bra.

11 kommentarer

rizzledizzle

21.05.2014 kl.19:06

Jeg har lyst til å si at alt blir bra.. men det kan jeg ikke, fordi jeg vet ikke om alt blir BRA.. men en ting jeg vet at det blir BEDRE.. bare stå på! Du skal klare dette, ta gjerne en titt på det siste innlegget på bloggen min om du er innteresert.. Å du sa du vurderte å skrive til psykologen din.. kan ikke du skrive noe sånt som dette du skrev på bloggen din?

Luftballong i vildens sky

22.05.2014 kl.00:04

Jeg husker jeg kjente på en del av det samme med min tidligere behandler.

Har du fortalt hn at du føler det slik- at du føler at hn allerede har bestemt seg for hva du måtte føle? Har du fortalt at du sitter med en følelse av å ikke bli tatt på alvor, eller ikke føler deg forstått? Har du fortalt at du trenger at dere kommunisrer på en annen måte?

Luftballong i vildens sky

22.05.2014 kl.00:06

Forresten så har jeg tro på deg- jeg ser (bare gjennom det du skriver på bloggen) at du har så mye i deg! Jeg håper du vet det, visst ikke ønsker jeg for deg at du kan bli bevisst på det i alle fall :)

Luftballong i vildens sky

22.05.2014 kl.00:09

Jeg har tro på deg Therese. Jeg ser- gjennom det du skriver på bloggen bare- at du har veldig mye i deg som virkelig er av styrke. Husk på det og bruk det for hva det er verdt, det mener jeg. Du er gull <3

T

22.05.2014 kl.14:09

rizzledizzle: Ting blir bedre, det har du jo rett i. Det går opp og det går ned, jeg jobber med å akseptere det. Så innlegget, det var veldig fint skrevet :)
Jo, vurderer det. Bare litt problemer med hvordan jeg skal ordlegge meg. Takk for støtten :)

T

22.05.2014 kl.14:14

Luftballong i vildens sky: Jeg føler jo jeg har prøvd før, men skal vel ærig innrømme at det har vært halvhjertet. Jeg tror jeg har bestemt meg for å prøve på ny. Skrive ned noe, så kan jeg har god tid til å formulere meg skikkelig.

Du er god du! (Hmn, føler jeg sier det til deg veldig ofte, men det betyr vel bare at jeg virkelig mener det .. :) )
Prøver å ta til meg ordene, de varmer <3 Klem til vakre vakre deg <3

T

22.05.2014 kl.14:15

Luftballong i vildens sky: <3<3<3

rizzledizzle

22.05.2014 kl.21:42

Åhh jeg bare håper det blir bedre..!

T

25.05.2014 kl.14:11

rizzledizzle: Ja, jeg og ... :)

Beneath the mask.

25.05.2014 kl.23:50

Psykologen min mener også at jeg har et vanskelig forhold til sinne. Hun mener at alle de vonde følelsene jeg har, tristheten, selvhatet og alt egentlig handler om at jeg er sint på moren min for at vi måtte flytte.. Men jeg klarer ikke være sint på henne, hun var alvorlig syk selv - mer enn meg, og prøvde jo sitt beste.. Sykdommen hennes som tok overhånd.. og når jeg sier det til psykologen sier hun bare at det er en bortforklaring osv og at jeg beskytter henne. Hver gang vi snakker om det så vil hun alltid komme frem til at jeg er sint på henne liksom.. "Hva føler du for din mor som ikke klarte å ta vare på deg og som ba deg flytte?" og sånn holder vi på frem og tilbake, for hun mener at hun har rett.. Jeg har aldri vært sint på noen, utenom meg selv.. ikke vet jeg..

T

26.05.2014 kl.07:30

Beneath the mask.: Det er vanskelig når man er uenige, og sånn jeg føler det er behandleren mer opptatt av at hun har rett enn å høre på hva jeg sier. Kommer ikke så langt med det... Jeg tenker at jeg nok har hatt et problem med sinne før, når jeg var liten, men sånn er det ikke nå øenger. Noe også alle rundt meg bekrefter... Men, psykologen har bestemt at det er sånn, så da er det ikke noe mer å gjøre visst... :/
Håper du får behandleren din inn på rett spor snart. Det er virkelig noe dritt å føle man ikke når igjennom...

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv