hits

Jeg syns ikke det er så fint med såkalt fint vær.

Da jeg gikk de første årene på videregående bodde jeg i Sirdal. Det er utrolig vakkert der. En stjerneklar kveld var jeg på en av favorittplassene mine der. Jeg så utover fjellene, lysene fra de få husene og elva, og skrev et dikt. Diktet forsvant fra pc'n min for mange år siden, men jeg husker noe av det. Jeg skrev det på engelsk, og forklarte den storslåtte utsikten. På slutten var det en setning, en setning som sier så utrolig mye. Den har hektet seg fast i hodet mitt:

I wonder, in a world with all this beauty, there is me "

 

Jeg kom meg ikke på timen med psykologen i dag. Ikke vet jeg om det hadde gått noe bra, men jeg vet jeg trenger noe nå. Det går til helvete alle kanter i meg. Det er konstant rasfare. Uansett. Jeg var ferdig dusjet og sminket klokka 8, og hadde altså en hel halvtime til bare å kle meg. Det er ikke bare-bare å kle seg. Det er sol og veldig varmt. Det er en million hensyn å ta. Jeg hadde funnet frem klær jeg tenkte var ok, tok dem på og nei. Toppen var feil. Etter å ha prøvd fire-fem topper til, fant jeg ut at buksetingen var feil. Ett kvarter igjen. Jeg prøvde og prøvde, ingenting fungerte. Til slutt endte jeg opp med en kort tights og en tynn hettegenser. Jeg visste det kom til å bli altfor varmt med genser, men det var det eneste jeg kunne tolerere å gå med. Helt på randen gikk jeg inn på badet. Det var for varmt allerede. Jeg sjekket klokka. Det hadde ingenting å si lengre. Klokka var for mye, jeg kom ikke til å rekke toget. Jeg imploderte. Tårene sprutet, jeg hikstet og falt sammen. Alt er nytteløst. Jeg klarer ingen verdens ting. Jeg er ubrukelig. Jeg er forferdelig. Stygg. Drittstygg. Feit og jævelig. Sutrete og patetisk. Håpløs. Jeg er elendig. Complete waste of space. Jeg burde ikke leve, ikke engang eksistere. Jeg er feil. Tankene haglet og angrep fra alle kanter. Kjærest prøvde å roe meg ned. Hva er vitsen?

Jeg har fått det litt på avstand nå. Ny time med psykologen etter kurset i morgen. Kjærest hjalp å få roet meg ned før hun måtte gå. Jeg vet ikke om jeg orker ut i dag. Jeg var ikke ute hele pinsehelgen. Jeg må prøve. Det går ikke bra. Jeg har det vondt. Jeg savner regnet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv