hits

Å leve med et liv jeg ikke tåler

Jeg våknet når jeg skulle gått på toget. Jeg ga opp dagen der og da. Likevel trosset jeg følelsen, stod opp og fortet meg på badet. Kom 20 min forsent på kurset. Ok. Sliten og nede. Det var tungt og jeg ga ikke mye, men jeg var der.

 Så time med psykologen etterpå. Hvordan gikk det? Jeg kjente på redsel da timen begynte. Redd for å bli avvist. Redd for å ikke bli hørt. Redd for å ikke få sagt noe. Redd for Flink Pike. Redd for Stemmen. Vi snakket om det, at jeg var redd. Jeg sa at jeg syns det er vanskelig å snakke, at jeg ikke helt vet hvordan jeg gjør det. Jeg var ærlig, så ærlig jeg kunne iallefall. Jeg stengte ikke av. Litt mot slutten kanskje, for da kjente jeg hvordan håpet rant ut av meg. Det føles litt som om meningen med behandlingen er at jeg skal lære meg å leve med livet sånn det er nå. Det klarer jeg ikke og vil jeg ikke akseptere. Så da ble jeg litt redd igjen.

 Så snakket vi litt om i sommer. Ville jeg ha en time eller ringe hvis jeg trengte det? Jeg ringer jo ikke, så jeg lo litt oppgitt. Psykologen tok hintet og spurte om jeg kanskje heller ville at noen skulle ringe meg. Det et bedre. Da følte jeg meg forstått. Vi skal snakke litt mer om det og avtale litt mer neste gang. Neste gang er kanskje siste gang før sommerferie. Det er litt rart og brått. Samtidig er det litt ok også. Jeg trenger ferie. Jeg er sliten. Mye sliten av å kjempe for å kjempe.

 Så, hvordan gikk timen? Jeg følte meg lette etter enn før, men lettet blir ikke helt riktig. Jeg følte ikke så mye fremgang, men ingen tilbakegang heller, og det føles litt som fremgang i seg selv. Den gikk ikke dårlig, men heller ikke bra. Greit. Den gikk.

En ting vi også snakket en god del om var Flink Pike og Stemmen. Det er første gang jeg har snakket om sånn. Jeg har tenkt på å skrive et innlegg om det. Kanskje?

2 kommentarer

mywayback

13.06.2014 kl.00:21

<3 sterke vakre du! Jeg blir inspirert til å kjempe videre hver gang jeg leser bloggen din, du er så sterk men ser det ikke seøv <3 *klemmepå*

T

13.06.2014 kl.02:18

mywayback: Tårer i øya og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare på en så varm og god kommentar. Takk <3<3<3
*klemmegodttilbakepå*

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv