hits

psykosomatisk?

Natten var ikke god. Magetrøbbel i hele går. Sovnet ikke før i 3-tiden. Sov elendig. Tror jeg må ha drømt noe, for hadde skikkelig angst når jeg våknet klokka 5. Ble liggende å prøve å sove litt til, måtte ikke stå opp før om en time. Ikke lett med kramper i magen, voldsom kvalme og angsten. Jeg var ikke i god form, hverken fysisk eller psykisk. Kvart på seks stod jeg opp og gikk i dusjen, i håp om at det ville roe angsten og alt annet. Det hjalp ikke. Burde jeg ta en sykedag fra jobb? Etter litt om og men, en rådføring med Kjærest, og det faktum at det ikke var noe bedre, bestemt jeg meg for å bli hjemme. Følte jeg kunne kjenne oppkastet i halsen. Magen krampet seg truende. Angsten hadde et jerngrep i brystet mitt. Hodet verket. Energinivået var lik null. Helt ærlig tror jeg egentlig alt skyldes den stressende og vonde tiden som har vært. Men, tenk hvis det er et magevirus? Da nytter det ikke å stå å jobbe med kaker og brød som andre skal ha. Uansett hvor mye jeg vasker, desinfiserer og bruker hansker, så er det ikke en sjanse å ta. Jeg ringte og ga beskjed. Utslitt, dårlig og med elendig samvittighet ovenfor jobb. Ikke minst ganske furten, for jeg hadde jo gledet meg til jobb. Men, som bakerisjefen også sa, det er ikke noe å gjøre med. Da var det bare å ta på pysjen igjen, finne farris-flaska og klatre opp i senga igjen i retrett.

Angsten begynte å lette så fort jeg hadde lagt på med jobb. Alt annet er derimot mye det samme. Sov til halv to, men føler meg fortsatt utslitt. Ikke så rart, for har enda ikke turt å spise noe, bare et par pringlesbiter. Snart middag nå da, så skal prøve å få i meg noe da. Skeptisk, men jeg må ha litt energi til å kunne være sosial med Kjærest og niesa hennes. Det blir nok koselig, så lenge jeg slipper å tilbringe helgen på badet... Blæ.

Håper dere har bedre lykke på fine fredag den trettende. En positiv ting er at jeg faktisk har en god unnskyldning til å bruke den nye, supercomfy, orange joggebuksa mi. Hihi...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv