hits

Siste stopp, for siste gang.

I skrivende stund står jeg på perrongen og venter på toget. Toget som skal frakte meg bort fra Holmlia for siste gang, iallefall i denne sammenhengen. Jeg har tårer i øynene. Jeg hadde armene beskyttende rundt meg. Jeg er trist. Det er hardt å ta farvel. Jeg har hatt siste time med Psykologen i dag. I morgen er det ett år siden jeg hadde første timen med hn og tok farvel med gamle behandleren. Det er veldig rart og tenke på. Et og ett halvt år siden jeg startet på dette merkelige behandlingsopplegget. To dager i uken, fast. Individualterapi hver onsdag. Kurs hver torsdag. Dagbokkort og ferdighetskort hver uke, pluss hjemmelekser. Det har tatt mye tid, det var en stor del av hverdagen min. Hver åttende torsdag kom det nye medlemmer i gruppa. Nydelige mennesker som ble mine støttespillere og venner. Vi delte sorger, erfaringer og mye latter. Vi har vært der for hverandre, jeg har fått så mye! Jeg har lært masse, og fått lov til å være. Jeg har fått føle meg trygg. Det har vært litt av en tid, en reise. Vi har vokst og utviklet oss, blitt bedre, sammen. Nå er kapittelet ferdigskrevet og siste punktum er satt.

 

Onsdagene, med psykologen som alltid er minst fem minutter for sent ute. Opp trappen, bortover gangen og inn på kontoret. Kontoret som blir altfor varmt om sommeren, men som ligger for høyt oppe til å høre støyen utenfra, selv når vinduene er åpne. Blått og hvitt. Utsikt over tretoppene og mot himmelen. Jeg sitter alltid i stolen nærmest døren. Psykologen som alltid henter et blankt ark fra skriveren. Det varme smilet, de gode øynene, det strenge blikket. Stemmen som spør spørsmål jeg aldri før har svart på. Den, noen ganger, barnslige humoren som smitter og gjør det litt lettere i alt alvoret. Det skeptiske ansiktet som ikke viker når det er noe jeg unngår. Jeg har blitt sett. Jeg har blitt forstått og misforstått. Jeg har utfordret meg selv. Psykologen har brydd seg om meg, uten at jeg har følt meg for mye til bry. Viktigst av alt, jeg har fått lov til å være meg. Psykologen har hjulpet meg med å blekne masken.

"Jeg kommer til å savne deg," sa hn mot slutten av slutten. Jeg fikk beskjed om at det bare var å ta kontakt, hvis det var noe eller jeg bare ville si noe. "Jeg forsvinner ikke," sa hn så fint. Jeg tenkte at det gjør kanskje ikke jeg heller. Vi snakket om at hvem vet, og at verden er liten. Kanskje vi går på hverandre en dag. Da hadde det vært koselig å si hei. "Mye kan skje, kanskje om ti år, så er du sjefen min!" Det var en morsom tanke, og en fin ting å si. Tårene presset på, igjen. Det var på tide å gå. "Får jeg gi deg en klem?" spurte hn når jeg reiste meg fra stolen. Det var en sånn god klem. Jeg takket, fordi jeg har mye å takke for. Jeg gråt en stille gråt bortover korridoren og ned trappene, for siste gang.

 

Nå er jeg halvveis på vei hjem. Avslutninger er vanskelig, men selv om det er veldig trist, så har dette vært en fin en. Dessuten er det ikke noe som er borte for alltid, det er bare tid for å gå videre. Jeg prøver å være positiv, men helt ærlig så er det tungt.

6 kommentarer

Luftballong i vildens sky

24.09.2014 kl.14:47

Det var et fint innlegg :')

Herlig å lese! Og ja, så var det(som du sa) en veldig trivelig god fin tanke den med at "Mye kan skje, kanskje om ti år, så er du sjefen min!" <3 Jeg unner deg alt godt, virkelig(!!)!

Somber

24.09.2014 kl.18:26

<3 For et fint innlegg.

T

25.09.2014 kl.13:49

Luftballong i vildens sky: :):) Tusen takk! <3 Ja, jeg likte den kommentaren der. Hn sier mye fint, og jeg skal prøve å huske noen av ordene videre ..:)
Åh, du er god! <3

T

25.09.2014 kl.13:50

Somber: Å Tusen takk for det :) <3

mindreverdig

01.10.2014 kl.12:30

<3 <3 veldig bra skrevet, avsluttninger er aldri kjekt =/

T

01.10.2014 kl.21:34

mindreverdig: takk gode deg <3 <3 <3 nei, avslutninger er vanskelig...

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv