hits

Concentrating on the rain outside pouring, to try to keep from hearing my heart pounding

Jeg skulle ønske jeg var på time hos Psykologen nå. Det er onsdag og klokken er noe over ti. Det er liksom min tid det, hos Psykologen. Jeg kunne virkelig trengt det nå. Deror blir savnet ekstra sårt. Slik er det ikke, for Psykologen er jo ikke Psykologen min lengre. Jeg skriver her istedenfor, for det hjelper litt det også.

. Det å sove, og det å våkne. Det å komme seg i seng, legge seg, det er en ting. For de fleste er det bare å holde ut litt, kanskje tenke på en ting eller to, så kjenne kroppen slappe av og sovne. Lett. Nei. Så fort hodet treffer puta er det, i det siste, som om jeg kommer borti en knapp som sender tanker, nerver og hjerte i høygir. Alt i kroppen min jobber plutselig intens overtid. Tankene raser avgårde, flere om gangen, mens masse bilder, minner, flashbacks, bekymringer, generelle tanker og alt mulig rart fyker over netthinnene mine. Nervene skyter vilt rundt seg i hele kroppen. Det stikker og klør og verker over alt. Hjertet slår så fort at jeg er sikker på det faktisk prøver å rømme ut av kroppen min. Jeg kjenner pulsen på alle slags rare steder under huden. Pressende, den vil ut! Jeg kjenner meg lammet, av overveldelse og skrekk. Jeg har ikke mye kontroll over kroppen min, jeg får ikke styrt noe som helst. Alt bare farer og raser avgårde. Min tillatelse er irrelevant. Jeg har mest lyst til å skrike, gråte, løpe. Jeg vil også rømme ut av meg selv!

Etter en stund (varierer veldig hvor lenge dette varer), er alt slått ut og jeg sovner. Det er som om bevisstheten bare stenger av - den orker ikke mer. Denne såkalte søvnen er en slitsom og vond opplevelse. Det er masse drømmer (noen jeg husker, andre jeg glemmer), både generelt stressende og mareritt. Nye og gjentagende. Da morgenen kommer er jeg enda mer sliten enn jeg var da jeg var trøtt og innbilte meg at jeg ville sove. Jeg kjenner meg alltid kastet ut av søvnen på et vis. Jeg våkner til den samme tilstanden jeg sovnet i. Det roer seg som regel rimelig kjapt, men hjertet kan være ujevnt lenge, og uroen/angsten blir værende med senter i magen.

I går hadde jeg overskudd, så jeg fikk endelig ryddet ut av bagen jeg hadde med til Bulgaria i sommer (for over 2 mnd siden). Det tok meg kanskje ti minutter. Jeg fikk også satt på en klesvask. Da var overskuddet over. Jeg hadde ingen planer eller avtaler i går. Det var så langt energien min strakk. Forresten, det er ikke sant, jeg lagde jo middag i går også. Jeg henger etter med alt, og jeg syns ikke det er så rart når i går var en god dag. 

2 kommentarer

Henrikke

08.10.2014 kl.19:54

Dumt at du ikke har psykologen din lenger :-/ men håper det hjelper å lette litt på trykket her <3

Kjenner meg igjen i sove greiene, det er virkelig ikke godt, skulle ønske jeg kunne gjøre noe men jeg sender deg gode tanker og litt drømmestøv <3

T

09.10.2014 kl.23:22

Henrikke: ja, det er ikke akkurat det samme, men det hjelper å få ut noe i det minste.
Tusen takk gode søte du <3 Det drømmestøvet ditt pleier alltid å hjelpe. Du er magisk <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv