Rows and rows of big dark clouds.

Jeg føler meg tom. Tom og tung. Hele dagen går og jeg orker ingenting. Enda en sånn dag. Jeg som til og med har sovet i natt! Riktignok ikke noe særlig godt, men lenge og uten de aller værste drømmene. Jeg burde ha mer energi. Jeg burde ha satt over en klesvask, tatt oppvasken, vært ute, støvstøvsugd, lagd middag, i det minste tatt en dusj. Jeg er udugelig. Hele helgen har jeg ingen planer. Kjærest er bortreist og jeg er alene. Helt ærlig så nyter jeg å kunne isolere meg helt. Samtidig er jeg ensom. Det er vanskelig å være alene. Takle alt selv. Gjøre alt selv. Motivere seg selv. I dag har det jo ikke godt så bra.

Jeg tenker mye. Jeg prøver å dytte vekk både tanker og følelser, på ren automatikk. Følelsene er så vanskelige å få tak i nå. Det er blitt en stor smørje av alt. Tårene spyr ut sorg og jeg sitter bare her. Tom i blikket men full av tårer. Jeg hører på en sang, "Rain" med Patty Griffin, igjen og igjen. Den treffer noe i meg og forstår. 

Det er komplisert om dagen. Behandling. Det er ikke bare rett frem, som folk virker å tro. Jeg vet at jeg har en veldig tøff periode fremfor meg. Hvis jeg skal bli bedre noengang, så må jeg gjennom det. Da må jeg pirke bort gamle skorper, kutte opp gamle arr, flenge opp gamle rifter. Det er ingen vei utenom. Jeg kan ikke fortsette å leve sånn som nå. Jeg hverken vil eller klarer. Det vet jeg. Så da er det behandling. Beintøff jobbing og hardt arbeid. Jeg må se alle traumene mine rett i ansiktet og på en eller annen måte møte dem. Jeg vet ikke hvordan. Jeg er heldig, jeg vet det, for jeg har hjelp. Hjelp i form av behandler, psykolog, lege, NAV og resten av systemet. Hjelp i form av Kjærest, som er den sterkeste og vakreste jeg vet om, som aldri viker og som gir meg mer støtte og forståelse enn jeg fortjener. Hjelp i form av familie og venner som kun ønsker meg godt og som gjør sitt beste for å være her og for at jeg skal ha det bra. Hjelp i form av kollegaer og en jobb som gir og er der, som tåler meg og støtter meg. Hjelp i form av denne bloggen, der skrivingen gir meg en frihet og åpenhet jeg ikke finner andre steder. Hjelp i form av den endeløse støtten og kjærligheten jeg mottar fra dere som leser her, kommenterer og tar del i livet mitt, slik jeg og får ta del i deres liv. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg klarer dette. Men, jeg vet med absolutt sikkerhet, at hadde det ikke vært for alle dere, så hadde jeg ikke turt å prøve.

Jeg er redd. Jeg er redd for veien mine føtter må gå. Redd for fremtiden. Redd for mine egne reaksjoner og redd for deres. Jeg er redd for at det vil ta lang tid (noe jeg vet det kommer til å gjøre, men jeg sliter med å akseptere). Jeg er redd for hva livet har å tilby hvis jeg faktisk kommer meg igjennom dette. Jeg er redd for å skuffe. Jeg er redd jeg ikke er sterk nok. Jeg er redd det skal bli for mye.

Jeg er livredd for at jeg ikke klarer dette.


Dette ble langt. Jeg setter virkelig pris på at du har lest hele og kommet helt hit. Takk

14 kommentarer

Malin Amalie

14.11.2014 kl.18:15

God helg :)

annebe

14.11.2014 kl.18:23

Jeg leste hele, og syns du skriver så ærlig og fint :)..selv om det er trist å lese at du har det slik, og jeg vet det ikke nytter å fortelle folk at de må gjøre eller tenke slik og slik...Kan bare si jeg er glad du har flinke folk,og mye støtte rundt deg.. og det at du skriver her er en slags terapi for deg :) Jeg ønsker deg alt det beste <3

Tine

14.11.2014 kl.18:29

Jeg legger ikke ofte igjen kommentar - men vet du, du har en fin blogg - Stå på - så når du langt <3

Legg meg til som venn så kan jeg lese den fast :)

En vei

14.11.2014 kl.19:10

Jeg leste hele :) Vil bare igjen si at du skriver utrolig bra! Godt å høre at du har mye støtte rundt deg og en god kjæreste. Med en kjæreste halveres sorgene og gledene dobles.

Ønsker deg lykke til!

Therese

14.11.2014 kl.22:11

Malin Amalie: God helg ja...

Therese

14.11.2014 kl.22:22

annebe: Tusen takk gode deg. Ja, jeg er så heldig som har alle de fine folkene rundt meg. Hadde nok ikke vært her uten dem. Ønsker det beste for deg også <3

Therese

14.11.2014 kl.22:24

Tine: Takk for det :)

Therese

14.11.2014 kl.22:27

En vei: Å det likte jeg! Sorgene deles og gledene dobles. Takk for at du leste hele, og for at du sier at jeg skriver godt. De ordene varmer virkelig!
Lykke til, til deg også. Og håper du får en fin helg :)

Somber

15.11.2014 kl.00:38

Jeg er glad i deg. <3

Therese

15.11.2014 kl.01:29

Somber: :') Jeg er glad i deg <3

linda

15.11.2014 kl.10:46

Gode fantastiske du <3

Therese

15.11.2014 kl.12:10

linda: Åwh <3 Nydelige skjønne du <3

Celine Isabel

15.11.2014 kl.18:57

<3 <3 klem

Therese

15.11.2014 kl.20:06

Celine Isabel: Takk! Klem til deg og <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

Therese

Therese

25, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg er såkalt "syk i hodet", men jeg er også mange andre ting. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg går til behandling hos DPS. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat

Mail: urobat@live.no

Facebook og Skype: send privat melding.

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits