Angst på toget.

Prøver å puste. Tårene truer. Jeg er kvalm og anspent. Angst. Mest har jeg lyst til å løpe av toget igjen. Vekk fra dette. Så mange folk og jeg vet ikke. Så mye. Redd. Ser ut av vinduet på tårene som triller der. Lurer på hvorfor dette er så ille. Lurer på hvorfor øynene svir og halsen er så trang. Igjen prøver jeg å puste. Heldigvis sitter ingen ved siden av meg akkurat nå. Håper ingen kommer. Lurer på hva som skjer hvis noen kommer. Lurer på om jeg spyr.  Jeg krøller meg sammen til en ball og håper jeg blir usynlig. Skulle ønske jeg hadde beroligende. Skulle ønske jeg var hjemme. Akkurat nå vil jeg aldri ut av huset igjen. Akkurat nå vil jeg forsvinne. Hvorfor er det så skummelt å kjøre tog nå? Jeg er jo ikke redd for det. Jeg tror det hjelper å skrive. Tørr ikke slutte helt enda. Svimmel. Snart kommer konduktøren. Er jeg trygg? Jeg må si at jeg sitter på en annen plass enn jeg skulle. Det er nok derfor angsten kom. Det var noen som ville sitte sammen. Egentlig var det litt fint også, for nå sitter jeg i det minste på oddetall. Faen. Jeg hater at jeg er så dust. Vanskelig. Hver eneste lyd og hver bevegelse i sidesynet får kroppen til å hoppe. Høy beredskap. Kommer det noen hit? Hvem er de og hva vil de? Det kom ingen. Ikke enda. Jeg legger ned armlenet å innbiller meg at det hjelper. Det gjør det. Litt så. Neste stasjon blir annonsert og jeg får krampe i magen. Snart skal toget stoppe. Nye folk skal på. Tenk hvis noen kommer hit! Jeg holder pusten når dørene går opp. Presser meg inntil veggen. Ikke kom hit! Pipingen varsler om at dørene lukkes. Ingen har sneket seg i min retning. Jeg skuler opp, fra under luggen. Jeg ser ingen. Jeg hører våte sko mot gulvet, men de kommer ikke hit. Jeg puster ut og slapper av i to sekunder før det kommer ei jente, lydløst, forbi. Hun fortsetter å gå men jeg kjenner at jeg hater henne litt uansett. Kan folk værsåsnill bare bli sittende! Vi har kjørt i ett kvarter. 4 timer igjen. Faen i helvete. Jeg vil ringe Kjærest, men jeg tørr ikke nå. Tørr ikke svare på meldingen fra henne heller. Tørr ikke stoppe å skrive. Hva hvis det er skrivingen som holder meg oppe? Hva hvis jeg knekker sammen i en pøl hvis ordene slutter å forme seg foran meg. Jeg hører konduktørens stemme bak meg og kvalmen rykker ett hakk opp. Jeg begynner å øve meg på mitt høflige smil. Forbereder ordene jeg skal si i hodet mitt. Hodet spinner og synet blir uklart. Det går ikke lenger fort å skrive. Hun står ved siden av meg nå å jeg får ikke puste. "ikke puste" skrev jeg etter at hun var godt forbi. Det gikk helt fint. Jeg må se vekk fra telefonen nå. Jeg tror jeg må spy. Jeg klarer ikke. Må skrive. Litt til. Jeg tror det. Jeg vet ikke. Det skjedde ikke noe og det er nesten mer skremmende. Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker det, men jeg tror det. Vet det, nesten. Faen faen faen. Hvorfor er det så varmt på toget? Hvorfor er det så tung og stram luft? Går det an å være tung og stram samtidig. Klarer ikke tenke på det spørsmålet. Hodet raser videre. Når er egentlig neste stopp? Hvem kommer på der og hvor skal de sitte? Kan jeg få være i fred eller vil det sette seg noen her? Hvem er det som kommer?  Er det noen som er skumle? Farlige? Ufine? Rar rekkefølge. Håper jeg får være i fred. Orker ikke mer. Må stoppe nå. Uhh...

6 kommentarer

En vei

23.11.2014 kl.20:38

<3 Vondt å lese, men også interessant å lese hvordan angst kan oppleves for andre.

Regner meg du kom trygt frem :) Jeg liker heller ikke å ta tog, men litt av andre grunner. Pleier å laste ned en serie eller film på maccen og se film når jeg kan tog jeg.

Elina

23.11.2014 kl.20:56

Tenker på deg vennen!

Mange styrkeklemmer <3

Du er sterk!

Julia Ekrene

23.11.2014 kl.21:58

Du er sterk! <3

Therese

26.11.2014 kl.14:56

En vei: Bra det da :)
Jeg kom meg trygt hjem ja, angsten ble heldigvis aldri noe panikkanfall. Jeg så film etterhvert og det roet ned litt ekstra. Fint å ha noe å bedrive tiden med på lange togturer.

Therese

26.11.2014 kl.14:57

Elina: Takk takk takk <3 <3 <3

Therese

26.11.2014 kl.14:57

Julia Ekrene: Å, Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar

Therese

Therese

25, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg er såkalt "syk i hodet", men jeg er også mange andre ting. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg går til behandling hos DPS. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat

Mail: urobat@live.no

Facebook og Skype: send privat melding.

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits