Nyttårsaften nærmer seg, og jeg vil fjerne meg.

Jeg har hatt vanskelig for å skrive her i det siste. Vanskelig med alt, egentlig. For det som opptar tankene mine mest er noe jeg er redd for å dele. 

Det er både vondt og vanskelig å innrømme at jeg gruer meg til nyttårsaften. I år, igjen. Jeg er redd for å si det høyt. Redd det gir frykten makt. Redd andre skal bekymre seg. Redd det skal bli noe å bekymre seg over.

Det er ikke slik det var for to år siden. Det er det ikke. Men, jeg sitter fortsatt fast. Jeg switcher frem og tilbake mellom 2012 og 2014. Det er vanskelig å skille mye av det. For selv om mye er annerledes nå, og bedre(!), så er det fortsatt mye som er det samme. Den største forskjellen mellom nå og da er at nå vil jeg leve, det ville jeg virkelig ikke for bare to år siden. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg gjør det. Og selv om jeg vil leve, så er jeg enda ikke der at jeg ikke vil død. Dette tar tid. Tid jeg, noen ganger, er redd jeg ikke har. Nettopp fordi at selv om så mange ting er annerledes nå, så er fortsatt tomheten, håpløsheten og meningsløsheten veldig, veldig sterk.

Folk som sier at tanker bare er tanker og at de ikke kan skade en, de tar feil. Jeg har erfart at tanker kan gå fra ord i hodet til handling man ikke kan komme tilbake fra. Det er ikke alltid en tanke bare blir med tanken, og det er ikke alltid det er mulig å stoppe det selv. Jeg har noe i meg. Noe som er sterkere enn meg. Jeg kjemper mot, hver eneste dag, men det er ikke alltid jeg vinner. Vunnet salg er ikke vunnet krig, men tapt salg, kan være tapt krig. En dag vil det være over, fordi det må det. Jeg vet ikke hvem som vinner. Jeg vet ikke om man egentlig kan vinne i en krig mot seg selv. Jeg vet ikke. Jeg fortsetter å kjempe, men det finnes dager jeg ikke husker hvorfor.

Du tar feil hvis du tror jeg kjemper for meg selv. Jeg håper det en dag vil bli slik, men det kan jeg ikke forestille meg hvordan vil være. Kanskje er det dagen jeg har vunnet? Jeg står i denne kampen, livet, for de som er glad i meg. De jeg er så uendelig glad i, og aldri vil skal ha det vondt. Det finnes stunder jeg ikke vet hva som er værst, for dem; å se meg kjempe denne kampen, eller å måtte leve videre når jeg har gitt opp. Det er ikke lett. Det er ikke bare sånn eller sånn. Det er ikke ok og det er iallefall ikke greit! 

Jeg har det ikke bra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

8 kommentarer

annebe

12.12.2014 kl.17:55

Vanskelige greier det her..men de rundt deg vil helt sikkert heller tåle det som er slitsomt ved at du har det slik, enn at du ikke er der...Håper du får noen bedere dager og noen fine opplevelser snart :)

Klem fra meg <3

Somber

12.12.2014 kl.19:36

Hundrevis av klemmer til deg <3

Luftballong i vildens sky

13.12.2014 kl.03:21

Jeg tror jeg forstår mye av det du kjenner på. Jeg har deg med i tankene mine, vit det. Takk for at du våger å sette ord på det og la det komme ut til oss andre også. Kjære deg, jeg ber en ekstra bønn også.

jeg er glad i deg.

monaspsykeverden

13.12.2014 kl.04:25

Du skriver mine ord vet du. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg vil bare klemme deg og klemmes. ♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Therese

24.12.2014 kl.02:43

annebe: Vet faktisk ikke, for å være ærlig...
Tusen takk for det, håper du har en riktig god jul :)
God klem tilbake <3

Therese

24.12.2014 kl.02:43

Somber: Fina! Masse gode klemmer til deg og <3

Therese

24.12.2014 kl.02:44

Luftballong i vildens sky: Trist og godt, på samme tid, med forståelse. Du er bare god <3
Jeg er glad i deg og.

Therese

24.12.2014 kl.02:45

monaspsykeverden: <3 <3 <3
:'/ (harikkeord) ?

Skriv en ny kommentar

Therese

Therese

25, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg er såkalt "syk i hodet", men jeg er også mange andre ting. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg går til behandling hos DPS. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Facebook og Skype: send privat melding.

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits