2. time med ny behandler

Jeg går ukentlig til behandling hos DPS. I dag var andre timen med ny behandler. Første timen gikk ikke så veldig bra. Mye grunnet at sånne første timer ofte er veldig lite nyttige og man snakker mest om ting man har sagt tusen ganger før og som ikke har noe særlig terapeutisk verdi. Mye fjas rett og slett. Hadde ganske dårlig innstilling også, og syns det var trist å måtte bytte behandler.
Men ja, i dag gikk det mye bedre. Fikk et bedre inntrykk enn sist og fikk snakket og fortalt litt om hvordan ting faktisk er nå. Hvordan depresjonen arter seg og hva som er vanskelig. Gikk faktisk ut derfra og følte at timen hadde vært nyttig.
Dessverre havnet den følelsen ganske i skyggen av sinnet jeg følte. Fikk nemlig vite av behandler at mamma har ringt dit. "Hun er bekymret for at jeg har falt ut av arbeidslivet". For det første så har jeg sagt til henne, flere ganger, at jeg ikke vil at hun skal blande seg. For det andre så blir jeg direkte kvalm av at det hun er mest bekymret for er at jeg ikke jobber. Det er så utrolig typisk henne. Jobb, prestasjoner og "det ytre" er det som er viktigst for henne. Det gjør meg både sint og lei meg. Skjønner ikke hvorfor hun skal blande seg når jeg har bedt henne holde seg unna. Syns det er regelrett frekt av henne å ikke respektere meg. Det er også veldig sårt at, igjen, så handler det om å prestere. Det er alltid det som er viktigst. Jeg vet det høres veldig fjortis ut, men mamma skjønner ingenting. Det bringer opp så mye gamle følelser også. Så mange ting fra fortiden der jeg ikke er viktig, bare det jeg kan prestere... Det trykker på mange såre punkt. Får vel prøve å snakke med henne, nok en gang...

Altfor mange tanker og følelser til å få sove nå. Hjelper vel ikke heller at jeg sov noen timer på sofaen i kveld. Fortalte behandler om døgnrytmen min, og hn var enig i at den var fucka. Henta nye sovepiller i dag da. De kan iallefall hjelpe meg å snu tilbake igjen. Når jeg er klar. Vet ikke hvorfor jeg ikke vil, det er liksom vare fint med natt. Bedre å sove bort dagen...

Én kommentar

Live

22.09.2016 kl.21:32

Så bra det gikk bedre denne gangen da! forhåpentligvis vil det bare gå bedre og bedre:)

Mødre er ikke alltid så enkle å ha med å gjøre rett og slett. Noen fortsetter å bry seg litt for mye når barna blir voksne, jeg kjenner veldig godt til akkurat det! Men å ringe behandleren din er dårlig gjort da! Jeg skjønner veldig godt at du blir både sint og lei deg! Tror jeg hadde klikket i flint om mamma hadde ringt min psykolog! Kan behandleren din snakke med henne om dette hvis du føler det ikke nytter å snakke med henne selv?

Døgnrytmer er ikke lette, psykologen min har startet et søvnprosjekt på meg for å få meg inn i en normal døgnrytme. Ser ut til at det funker, ting kan bli litt bedre når man har en normal døgnrytme. Det er noe med å stå opp til samme tid hver dag uken igjennom, selv om man ikke har arbeid å gå til. Men jeg er enig med deg, det er noe fint med natten og å være oppe når alle andre sover:p

Håper denne natten blir bedre for deg!:)

Skriv en ny kommentar

Therese

Therese

27, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg er såkalt "syk i hodet", men jeg er også mange andre ting. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg går til behandling hos DPS. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Facebook og Skype: send privat melding.

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits